tirsdag 7. oktober 2008

Les Miserables


Det har nesten gått sport i å sette opp Les Miserables på norske teatre de siste årene. Trondheim i 2006, Lillestrøm i fjor, Oslo Nye til våren, og i høst er det Bergen som står for tur. Bjarte Hjelmelands valg for sin første oppsetning som teatersjef på Den Nasjonale Scene var kanskje ikke spesielt originalt, men absolutt ambisiøst.

Det er knyttet mange føringer til å få sette opp Les Miserables -svært få krumspring er tillatt, og man vet i hovedsak hva man får. Den største spenningen er derfor knyttet til skuespillerne og deres prestasjoner, og etter de første scenene sitter jeg med en følelse av skuffelse. Jean Valjean (Sigurd Sele) sliter med de laveste tonene, Javert (Lasse Lindtner) framstår nærmest som en karikatur og Fantine er bortimot en katastrofe. Det er synd å si det, men Elisabeth Moberg som Fantine er noe av det verste jeg har sett på lenge. Moberg, som jeg har hørt så mye bedre før, synger svakt og spiller heller ikke veldig overbevisende, i tillegg gjør hverken sminke, lys eller scenevalgene henne noen tjenester.

Det tar seg heldigvis veldig opp etterhvert. Både Sele og Lindtner hever seg (selv om Sele tidvis er nesten like hes som Jørn Hoel på en god dag), Fantine dør (en vanligvis tragisk scene som i denne sammenheng også gir an anelse lettelse) og forestillingens tre sterkeste kort gjør seg etterhvert gjeldende Først Helge Jordal, som ikke overraskende briljerer i rollen som Thenadiér. Komikken og timingen er strålende, overdrivelsene så overdådige som rollen krever -og håret er høyere enn Eli Hagens...

Jørgen Olsson er tilbake som Marius, en rolle han også spilte i Lillestrøm. Der gjorde han en god innsats, men ble litt anonym ved siden av de mange sterke sangerne som deltok der. Her står han derimot fram som et av forestillingens høydepunkter og imponerer stort. Det gjør også Tonje Bakken, som spiller Eponine. Jeg har ikke sett henne før, men gjør det gjerne igjen.

Selv om scenene i stor grad er like fra oppsetning til oppsetning, har DNS laget sin egen vri på et par av scenene, med vekslende hell. Når en dag er forbi er blant de mindre heldige, mens grepene som er tatt rundt Cosette, Marius og Valjean i opptakten til Ein dag til er interessante og adskillig mer vellykkede. Javerts død, som alltid er et av de stoe spenningsmomentene, er også imponerende gjennomført.

Til tross for en litt famlende start og enkelte svakheter underveis (og et og annet merkelig valg -hvem legger en halv hest i en barrikade??), får DNS absolutt godkjent og mer til for denne oppsetningen, som var vel verdt turen over fjellet. Så får vi tilreisende østlendinger leve med at det innimellom blir mer bergensk enn nynorsk. Og som alle som så meg etter forestillingen kunne konstatere -vannfast mascara anbefales...

2 kommentarer:

Anonym sa...

stykket er bra og godt laget det er masse føleser i de på en gang
og skuespillerne spiller bra ta det opp igjen til våren.

LS sa...

Til høsten er det Tromsø. Jeg håper de har lagt litt mer vekt på sang og litt mindre på kjendisfaktor enn i Oslo-forestillingen. Den kunne ikke måle seg med forestillingen på Lillestrøm kultursenter.